«Etter seieren i Bergen var jeg så glad i guttene at jeg ga dem to dager fri og henvisning til baren på Flesland»

Vi topper tabellen! OBOS-ligaens beste fotballag 4. juni 2023, det er Kongsvinger det. Tabellen lyver aldri, i hvert fall ikke nå.

Elleve serierunder, syv seire, fire (eller kanskje fem) øl og total lykke. 

O´ herlige søndag.

Jeg har sett at verken spillere eller trenere på noe lag ”legger vekt på” tabellen så tidlig i sesongen. De sier det, feigingene - politisk puslete som de er. Men de lurer ikke meg. Så fort en kamp er over klikker vi oss alle inn på tabellen. Særlig de som klorer i bunnen. Og vi, som ligger på toppen, over alle andre, helt øverst. Vi studerer den, nyter den og lar den avle drømmer. Mens vi tenker; 12. november, hvordan ser tabellen ut da?

Mot Åsane kastet vi inn tre spisser fra start og feide strilene inn i egen boks fra første minutt. Etter 7-0 i målsjanser var de heldige som slapp unna med en baklengs til pause. Men med medvind, to bytter og sannsynligvis en rekke verbale rævspark, kom Åsane mer med i andre. Joacim scoret igjen, men de reduserte ti minutter før slutt og da ble det hektisk. Som så ofte før. Men vi halte seieren i land. Igjen. Nå har vi seks seire på de syv siste, fem av dem er vunnet med ett mål. Det er ikke tilfeldig. Det er ikke flaks. Det er vinnermentalitet. Vi har klart å finne en måte å vinne på. Med alle tilgjengelige midler, til hvilken som helst pris.

En vinner har noe i seg som andre mangler. En spesiell hjerne som tar det for gitt at den skal ta ansvar. Når kampen skal avgjøres og folkene på tribunen enten reiser seg eller gjemmer seg, er det han som stiger frem. Det er han som ikke bare ber, men krever å få ballen. Det er hans hode som skaller bort den farlige dødballen, det er hans sklitakling som blokkerer skuddet i kampens siste skjelvende øyeblikk. Det er alltid han.

Det er det som skiller dem fra de andre - det er slik vi vet hvem de er. Vinnerne.

Etter seieren i Bergen var jeg så glad i guttene at jeg ga dem to dager fri og henvisning til baren på Flesland. Lykken bruste i kroppen og sammen med nystekt pizza og David Guetta boblet det dessverre over i noen skandaløse dansetrinn.

Jeg danset ikke etter Gjøvik/Lyn. Og ingen fikk fri.

I 17 år skrapte vi i Mjøndalen med oss hver eneste cup-krone vi kunne. Vi spilte inn millioner, noe som var helt avgjørende for driften. Det er annerledes på Kongsvinger.

Nystuen er ikke så opptatt av cup-en. Nystuen har penger nok.

Han har dessuten allerede vært i en cupfinale. Men han har aldri vært i Eliteserien med sitt kjære KIL. Det har jeg et klart inntrykk av at han har lyst til. Så lyst at han gladelig ofret cup-en.

Det klarte ikke jeg med like stor letthet. Jeg ble forbanna. Jævlig forbanna. Det var pinlig, smertefullt og unødvendig. Og belastende. Men kanskje også nyttig med tanke på fremtidige seriekamper.

Nå er jeg ikke sint lenger. Ikke når vi har slått Åsane. Ikke når vi ligger på tabelltopp.

Etter en forsiktig feiring med fem (eller kanskje seks) øl ruslet jeg hjem. Med fin snert i frasparket, rett i ryggen og med et lite smil om munnen. Sommernatta strøk meg varsomt over kinnet og jeg tenkte: Kan dette fortsette? Er vi en opprykkskandidat?

Selvfølgelig er vi det. En kandidat. Sammen med blant annet Ranheim. For selv om vi akkurat nå er helt på toppen, er det ikke noe vanskelig å få øye på Ranheim der nede. De ligger bare to plasser bak, med kun ett poeng færre. Så det er langt fra sikkert vi vinner. Det kan godt hende vi taper. Og hvis vi gjør det, er det ikke fordi vi har danset, tatt fri eller tatt et par øl. Det er heller ikke fordi det har vært fokus på at vi topper eller at jeg skriver om det. Det kan hende Ranheim er bedre. Eller at de har flaks. Eller at det er de som vinner den avgjørende duellen på overtid.

Vi får se hvem som står frem når det virkelig gjelder. Når det gjelder som mest.

Når det gjelder alt.