Splitting av Innlandet gir mer sentralisering

Den farligste sentraliseringen, er den som får ungdommen vår til å forsvinne ut av regionen. Til Oslo, til Viken, til Bergen eller til Trondheim. Befolkningstunge områder vokser, på vår bekostning. Større virksomheter etableres der eller flyttes dit. Og ungdommen vår flytter etter.

Hvordan kan vi være en motkraft til dette? Ved å først splitte Innlandet i to, og deretter splitte videre hvert av de to fylkene så vi til slutt sitter igjen med et Rest-Oppland og et Rest-Hedmark som er blant de aller minste og svakeste fylkene målt i innbyggertall? Blir vi mer attraktive da?

Svaret er åpenbart nei. Splitting av Innlandet gir ikke mer kraft til å motarbeide sentraliseringen. Tvert om – splitting gir mer sentralisering.

Nå er vi i kamp for å etablere et nasjonalt senter for yrkesfag i Innlandet, på Raufoss i Vestre Toten i gamle Oppland. Denne kampen står vi sammen om. Men vil vi stå sammen på samme måte om vi var splittet? Trolig ville Oppland kjempet kampen, men Hedmark ville kanskje heller jobbet for et slikt senter i Kongsvinger-regionen eller Hamar? Resultatet av å splitte blir fort at satsinger havner andre steder. Slik både Hedmark og Oppland kjempet hver for seg – mot hverandre – om en stor nasjonal klyngesatsing innen treforedling og verdiskapning i skog. Den havnet i Trøndelag.

Også kampen om nasjonale ressurser til veier og jernbane, til industrisatsinger, til høyere utdanning, til forskning, til etableringer av nasjonale virksomheter – vi risikerer å miste mye ved å splitte oss. Og HAR gått glipp av mye mens vi var delt. Kampene mellom Hedmark og Oppland var i tiår etter tiår rene kretskamper, der det viktigste tilsynelatende var at naboen ikke skulle få noe.

Delegasjoner fra det ene fylket kunne reise til Stortinget med et budskap, bare for å oppleve at det andre fylket enten allerede hadde vært der eller kom noen dager etter – med stikk motsatt budskap. Det er oppskriften på å tape kampen om nasjonal oppmerksomhet, nasjonale ressurser og nasjonale satsinger.

Også innad i Innlandet vil splitting gi sentralisering. Den store forskjellen på å drifte to fylkeskommuner i stedet for én er doble sett av administrasjoner og doble sett av politikere. Men du får ikke dobbelt så mange lærere, veiarbeidere, tannleger eller bussjåfører. Tvert om. For når du skal finansiere dobbelt så mange fylkesordførere, fylkesvaraordførere, fylkeskommunedirektører, fylkesnæringssjefer, fylkeskultursjefer, fylkeseiendomssjefer, fylkesøkonomisjefer, fylkesopplæringssjefer og en rekke andre sjefer med hver sine staber og støttefunksjoner rundt seg – da blir det dyrt.

De pengene må tas fra annen drift. Altså skoler, tannklinikker, fylkesveier, bussruter, TT-kort, kulturaktiviteter og engasjement innen næringsutvikling. Det er der det må kuttes for å lønne flere politikere og flere i administrasjonene.

Og hvor tror du kuttene kommer? På skoler der det går mange elever – eller der det går få? På bussruter der det er mange reisende – eller der det er få? På fylkesveier der det kjører mange biler – eller der det kjører få? Helt riktig, alt ligger an til at en splitting vil føre til sentralisering også av fylkeskommunens egen virksomhet. Det vil gå bra i byene og i områder med mange innbyggere. Kuttene kommer i hovedsak i distriktene.

Innlandet er vår beste sjanse mot sentraliseringen. Stem for videreføring.