Bortsett fra 12-trikken er det lite
som har gått på skinner på Nordre Åsen denne sesongen. Men når det gjelder
musikkvalg er Skeid de beste. På lørdag spilte de Jokke & Valentinerne. Som
alltid. Som om ingen ting var skjedd.
- Jeg er redd.
Hvor er det vi har tenkt oss hen.
Det er ingen jeg kjenner her, jeg vil hjem.
Jeg kan fortelle Skeid hvor de skal
hen; de skal til PostNord. For de tapte igjen, for 17. gang. Det ble en kamp
som Skeid pleier å tape. Og en kamp vi pleide å vinne. Før ferien. Tett og
jevnt helt inn, og knepen seier til Vinger. Det var på tide. Det kom godt med.
Nå gjelder det å bygge på dette,
uavhengig av prestasjonen, og raske sammen en rekke med resultater utover
høsten.
Jeg tror vi skal begynne med Bryne.
Som har hatt en fin sesong og ligger midt på tabellen. Vi tapte på Jæren i vår.
Men det er lenge siden.
Fuglene som den gang akkurat hadde kommet på besøk,
ploger seg nå tilbake til sydligere strøk. De lyse dagene er i ferd med å sige
sammen og trærne har begynt å kle av seg. En sur vind feier uavbrutt inn fra
Glomma, lurer seg inn på Gjemselund og blåser flasset av skuldrene på daglig
leder.
Det er høst. Det er nå det skal avgjøres.
Og jeg liker det.
Når mørket kommer snikende, skyene henger lavt og taklingene er harde.
Og kampene
virkelig betyr noe.
Når tre poeng
fører deg nærmere himmelen eller et nytt tap dytter deg utfor stupet.
Det er rastløse
tider, frykten banker på. Du er klam i håndflatene, det stikker i brystet og knuten i mellomgulvet blir hardere og hardere. Dag
for dag. Hver time fører deg nærmere dommedag.
Tenk om det ikke
går, tenk om vi taper. Tenk om vi rykker ned.
Men tenk om vi
vinner. Tenk om vi skulle rykke opp.
Du gruer deg. Du
gleder deg. Du vet ikke helt.
For du klarer
ikke å tenke klart, du klarer ikke å sove. Du
befinner deg i et slags diffust grenseland mellom drøm og virkelighet. Kroppen
er nummen og vektløs og innimellom er det vanskelig å puste.
Men så, langt inni deg - gjerne rett
før kampstart - får du til slutt tak i en følelse av forventning. En
forventning - og tro - kraftig nok til å dempe frykten. En tro på at det laget
du har fulgt i tykt og tynt ikke vil svikte deg.
Du dirrer plutselig av
opphisselse. Følelsene truer med å koke over.
Vi skal vinne.
Vi skal klare det,
visst faen skal vi klare det. Vi skal rykke opp.
Og så skal vi feire.
Langt inn i evigheten.
I år. Kanskje. I
år.
Vegard.