Jeg husker
selvmålene og de løse tilbakespillene bedre enn når jeg var banens beste. De bitre
tapene festet seg hardere enn de vakreste seire.
Totalt sett gir fotballen oss flere tårer enn fester. Flere
anledninger til å sørge enn til å synge.
Så når man
har 17-1 i målsjanser og vinner 3-0 foran 3500 mennesker i strålende sol må det
være lov å ta seg et beger.
Jeg ristet i trærne utenfor
Gjemselund og rasket sammen alle figurene som falt ned. Markedsmenn, trenere, frivillige,
sponsorer, supportere og et tysk ektepar (som på en eller annen måte har blitt
KIL-supportere). Og en lege. Det kunne være greit. Forresten; i slike
anledninger er det ikke alltid vår kjære doktor er den første jeg ville henvendt
meg til om uhellet skulle være ute.
Sommerkvelden var varm og
ølet kaldt. Jeg lente meg tilbake i campingstolen, kikket ut på Glomma som
dovent drev forbi og åpnet en importert svenske. Den ga fra seg et lettelsens
sukk, som om den gispet etter luft etter å ha vært innesperret i årevis. Det er
verdens fineste lyd - glem barnelatter og panfløyte - lyden av en ølboks som
åpnes en varm sommerdag slår alt. Jeg satte boksen til munnen og tenkte at det
er lett å glemme all lykken som ligger gjemt i en kald pils etter seier mot en opprykkskonkurrent
i en kronekamp på hjemmebane.
Vi bortprioriterte feiringen etter seieren mot Sogndal.
Vi betalte prisen på Gjøvik.
Vi lærer av våre feil.
Veni, vidi, vici - vi kom, vi så, vi vant. Det ble en
nydelig møkkakamp på Melløs. Det var ikke akkurat sambafotball. Men det var
ikke flaks heller. Det var en profesjonelt gjennomført bortekamp hvor vi jobbet
hardt, forsvarte oss godt, scoret et fint mål og klorte med oss tre poeng.
Fotballag som
vinner den type fotballkamper har en tendens til å komme ganske høyt på en
fotballtabell.
Akkurat nå er vi klink på toppen
etter seks strake og åtte seire på de siste ni. Da dommeren blåste av var jeg
så glad at jeg nesten ga Espen en klem. Men bare nesten. En gang jeg har lite å
skrive om skal jeg fortelle litt om forholdet mellom Espen og meg. For det er
ikke helt vanlig. Det er ikke noe farlig heller. Ikke så lenge vi vinner.
Gutta er i form. Mapei-testen underbygget det. Rune Luur derimot,
mangler både form og selvinnsikt. Han tok frivillig av seg trøya og steg opp på
den stakkars vekta. Så, tilsynelatende uten både skam og frykt, pekte han på
fettklypa. Italieneren kikket skeptisk på Rune, så på klypa og så på Rune igjen.
Det er dyrt utstyr, må vite. Klypa gapte så kjeven nesten gikk av ledd. Den bet
og bet, men det er ikke lett å feste en klype på en hvalross. Omsider fikk den
tak, med nedslående resultater. Tyngdekraften har tatt både magen og alt sammen hos
Rune Luur. Kroppen har på en måte sklidd ned fra
brystet, i retning knærne, som om den var en iskake som har smeltet for så å bli
puttet tilbake i fryseren. “Twenty-four. All time high”, sa italieneren.
Etter en liten tenkepause nikket Rune Luur tilfreds, klappet seg på tromma og
skrøt: ”76% av denne maskinen er altså muskler og bein”.
En gjenstand i bevegelse vil fortsette
i samme retning - det er en av fysikkens lover. Og jo større en rullende
snøball blir, desto vanskeligere er det å stoppe den. Akkurat nå føles det som
om ingen ting kan stoppe oss, vi finner alltid en måte å vinne på. Vi
rundspiller noen, vinner kontrollert mot andre og har litt flaks innimellom.
Men vi vinner. Det er akkurat det topplag gjør. Vinner.
Men nå er det ny søndag, ny
kamp og alt kan skje. Alt det gode eller alt det vonde. Det aller beste eller
det aller verste. Sånn er det. Hver jævla søndag.
Det er det fotballen gir deg.
Bare fotballen kan det.
