Debatt

Innsenderen forteller om sitt møte med forfatter Britt Karin Larsen.
Innsenderen forteller om sitt møte med forfatter Britt Karin Larsen.

Som hunder om natta

Mona Stenbråten

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Evt info om debattanten

Jeg hadde den store gleden av å ta en bokprat med den ikke ukjente forfatteren Britt Karin Larsen på en café her forleden.

Man kan vel trygt si at Britt Karin Larsen favner distriktet med sine mange og innholdsrike bøker om Finnskogen. Det er med god grunn at biblioteket på Kongsvinger kan vise til en stor leserkrets og hyppige utlån. Britt Karins imponerende bibliografi viser også at hun er en forfatter med ømhet for oss «vanlige folk» og et godt talerør for de som har ulike utfordringer i livet. Det er ikke uten grunn at hun har mottatt en mengde litterære utmerkelser.

Talerør er i hun i høyeste grad også i denne nyeste boka, som ble utgitt i desember 2021. «Som hunder om natta».

Romanen er absolutt en samtidsroman og man aner konturene av et voksende skille mellom fattig og rik. Det å oppleve at man ikke er prisgitt kapital til å kunne kjøpe private helsetjenester, føle seg neglisjert av det offentlige tilbudet og havne sist i køen. Man kjenner på pårørendes fortvilelse og desperasjon etter å bli hørt i kampen for at deres kjære skal få livsnødvendig og relevant bistand og behandling.

Ved cafèbordet snakker vi litt frem og tilbake om de stadige nedskjæringene i det norske helsebudsjettet. Avdelinger slankes og tidskvoten per pasient blir minimal. Med økende sykepleiemangel og hyppig bruk av vikarer er resultatet mangel på kontinuitet. Behovet for psykiatriske tjenester er i stadig progresjon, - for ikke å snakke om behandling og rehabilitering for rusmisbrukere, samt støtteapparat for deres nærmeste. Ventelisten hos fastlegen blir bare lengre og lengre, og kriteriene for hvem som skal få reseptbelagte medisiner blir stadig strengere. I et av verdens rikeste land.

I boka “Som hunder om natta” møter vi en tidligere helseminister som står på trappene til å bli valgt til Norges nye statsminister.

En middelaldrende, kvinnelig forfatter blir i denne forbindelsen invitert til den velstående familiens sommersted ved havet for å skrive mannens biografi. Som leser fornemmer man lukten av saltvann og lyden av måkeskrik når man får være med i disse høysommerukene mens biografien tar form. Gjesten bys på duggfriske hvitviner og havets delikatesser, og alt er generelt tilrettelagt for at hun skal trives. En helt annen verden enn den hun selv er vant til. Men, ved å få ta del i kvinnens tankegods av subjektive refleksjoner og tilbakeblikk, er det ikke til å unngå at man blir følelsesmessig engasjert i hennes frustrasjon og bitterhet over det å være pårørende til noen som er syk og hjelpetrengende. Hun er ikke bare forfatter. Hun er også datter og mor. Òg, ikke minst,- bak den polerte fasaden hos den rike vertsfamilien. Èr den så rosenrød som hun blir forespeilet og betalt for å dokumentere? Britt Karin Larsen har en helt unik evne til å bygge opp spenningen og øke lysten til å lese videre, uten å avsløre for mye underveis.

Ved spørsmål om den litt diffuse tittelen på boka, skjønner man snart at den ikke er tilfeldig valgt. Det handler om å snakke for døve ører. Alle har hørt hunder som bjeffer uti de små nattetimer. Man våkner og tenker at noen snart tar inn hunden. Men det skjer ikke. Den fortsetter å bjeffe og til slutt hører man den ikke lenger, men drar bare dyna godt opp over ørene og sover videre.

Tematikken rundt dagens helse-Norge sirkulerer med et stadig høyere surr av både skriftlige og muntlige historier om mangel og brister. Nyhetsbildet viser nesten ukentlig reportasjer om brukere som mangler tilfredsstillende tilbud, samt dokumentasjon om de som ikke fikk hjelp i tide. Klagemengden til høyere instanser øker, samtidig med at mange verken har kraft eller ork til å ta sakene videre. Ikke mens det pågår, og ikke i tomrommet etterpå.

Men det finnes ikke gehør.

“Bare se på Breivik-saken", sier Britt Karin Larsen. “Det har jo i ettertid kommet frem at både han og andre gjorde henvendelser i forkant til ulike instanser og varslet om det som skulle komme. Tenk hva vi kanskje kunne ha unngått om varslene ble tatt på alvor!” sier hun og rister på hodet.

Etter noen sukk og noen sekunder til ettertanke, får hun igjen det humoristiske glimtet i øyet og utbryter: “Du må ta med det om Støre!” sier hun lattermildt. “Altså, jeg ble kontaktet av en avis på sørlandet og de spurte om jeg har pakket min frustrasjon og direkte kritikk til vår nåværende statsminister, inn i en roman!” Hun ler godt. “Nei, kjære vene! Jeg ble tatt fullstendig på senga. Jeg ante ikke at Jonas Gahr Støre hadde vært helseminister engang! Du må få med at karakteren og tidspunktet for romanens utgivelse kun er en tilfeldighet!” understreker hun. Vi ler godt begge to.

Etter en lengre og livlig utveksling av meninger og tanker om både dette og hint, avrunder vi den gode samtalen med hver vår iskrem. Britt Karin Larsen inntar sin capuccino-is med tydelig nytelse, mens jeg koser meg med min banansplitt. Og oppdager til min glede og forundring at jeg igjen spiser is med treskje.

Powered by Labrador CMS