Regnbueflagget er symbolet for Pride.
Regnbueflagget er symbolet for Pride.

Det er noen som skyter på oss

Angrepet mot utesteder i Oslo har holdt meg våken i helgen. To ble drept og 21 personer skadet etter at en person skjøt dem.

I påvente av etterforskning og rettsoppgjør kan jeg ikke vite sikkert hva som er bakgrunnen og motivet. Men etter det som er alment kjent så langt ser det ut til å handle om radikalisering og hat. Slik det var 22. juli og i moské-angrepet senere.

Det er et mønster. Vi har et samfunnsproblem.

Angrepet holdt meg våken i helgen fordi jeg kjenner folk som skulle feiret Pride i Oslo. De angrepne stedene er populære plasser å møtes. Det virker å være derfor de ble angrepet og jeg er neppe alene om å tenke at gjerningspersonens handlinger er et angrep på alle, på meg og deg, fordi vi står for noe som ytterliggående miljøer og personer vil ødelegge.

Det er terror.

Det er et angrep på Skeive Bilder-utstillingen i Kongsvinger og sognepresten i Eidskog som åpnet den, på homohistorisk vandring i Øvrebyen, det unge Pride-initativet og på ønsket om å markere Pride i Eidskog.

Det er noen som skyter på oss fordi vi heiser regnbueflagget. Skuddene kommer fra flere kanter, ikke fra et spesielt religiøst miljø. Hatprat virker å være over alt. Det kom til Kongsvinger 1. mai, av alle dager. Spontan-reaksjonen fra folk den gangen er et godt virkemiddel.

Vi må vise dem ryggen. Ikke respekt. Å låne øre til hatpraterne for å diskutere dem tilbake til virkeligheten ser ikke ut til å fungere. Jeg har prøvd litt. De bare skrur opp lyden.

De vil ikke høre.

Vi har et godt liv i et trygt samfunn og vi har fellesfunksjoner som er rustet for å fjerne dette samfunnsproblemet. All innsats fra helsevesen og politi må trappes opp. Mye er gjort, og mye er lært siden 22. juli-rapporten avdekket svakheten i beredskap og operasjonell styrke.

Likevel er det fortsatt noen som skyter på oss. På folk jeg er glad i. På deg og meg. Innsatsen mot radikalisering må derfor styrkes.

Hvis formålet med skytingen og drepingen er å få meg på andre tanker, få samfunnet på annen kurs av frykt for hva som ellers kan hende, er terror-angrepet forgjeves. Vi er for sterke. Vi er for mange. Og vi skal ikke, vi kan ikke, slutte å si fra når hatet bobler til overflaten. Fra talerstoler og sosiale medier.

Hvis regnbuen og det fargesprakende flagget er symbolet vi fortsatt skal samle oss om, bør det vaie fra alle flaggstenger, hver dag, frem til intoleranse, hat, skyting og terror er skylt ned i kloakken.

Nå er det nok. Jeg mener det. Vel er dette er et samfunnsproblem og samfunnets apparater skal settes inn mot problemet, med full styrke.

Men samtidig er dette personlig. Det er noen som skyter på oss. Noen ganger treffer de noen jeg kjenner. Det finner jeg meg ikke i. Det er ikke greit. Det er helt forbanna forferdelig. Jeg er ordløs i fortvilelsen over og raseriet mot det som har skjedd og de som har bidratt til at det skjer og skjer igjen.

Det er noen som skyter på oss. Det kan ikke gjenta seg.

Dette er et samfunnsproblem. Samtidig er det personlig. Det er noen som skyter på oss. Noen ganger treffer de noen jeg kjenner.

Powered by Labrador CMS