KIL og forhøyet baneleie eller om å spare seg til fant

Til sammen har vi i et helt menneskeliv fartet det ganske land som utøvende kunstnere, og det slår aldri feil, uansett om vi stiger om bord i en taxi i Kirkenes, Hammerfest, Kristiansund eller Kristiansand, og vi blir spurt hvor vi kommer fra, så er alltid KIL det første som blir nevnt når sjåføren skal imponere med lokalkunnskaper om vår hjemby. Alltid KIL. Aldri festningen, Glomma, Kvinnemuseet eller avdøde eller nåtidige kunstnere. Fortsatt kan det å nevne Øivind Tomteberget framkalle påfallende blanke øyne hos hardbarkede drosjekusker. «19 år sammenhengende» kan de si, før vi rekker å nevne det selv. «Jørn Karlsrud, Dag Riisnæs, Adem Güven selvsagt, Arnfinn Engerbakk, ja, og så han med låra?» «Han med låra?» svarer vi, «mener du Cato Holtet?» «Ja, han ja», sier de oppglødd og durer ufortrødent videre med 1-1 mot Juventus, cupfinalen og tømmerhøggermentalitet. Så sitter vi der begge to, dog hver for oss, og føler oss stolte over at hvor vi kommer fra, eller rettere sagt, fotballaget der vi kommer fra, rundt om i Norge er et symbol på det å være liten og oppnå noe stort, det å jobbe sammen med andre og alltid sette laget over alt, og sist, men ikke minst, at viktigheten av ærlig arbeid er noe som aldri går av moten, noe som aldri slutter å bære frukter.

Det har vært nedturer, gud bedre som det har vært nedturer, vi har kastet drakter, forbannet det å ligge under for fotballdjevelens åk og vi har slått i dører (ikke så veldig hardt da, for ikke å ødelegge hendene våre), men KIL har reist seg igjen. Alltid har vi kommet tilbake, og akkurat der er vi inne på noe viktig. Vi! For det er et vi med det hersens fotballaget som vi to – og veldig mange andre i byen og nærdistriktet rundt – opplever som stort og inkluderende. 1200 mennesker (give or take) samles på Gjemselund annenhver helg, hvilket annen type arrangement er i nærheten av å samle så mange mennesker lokalt år ut og år inn?

Så derfor er det med lett sjokk og vantro vi registrer at politikerne i de såkalte posisjonspartiene nå går inn for at baneleien til KIL skal økes med 700 prosent. Det virker lettere absurd. Kafkaaktig. Og mindre uvirkelig fortoner ikke denne voldsomme økningen seg når det kommer fram at «en rapport kommunen selv kjøpte for å få et samfunnsregnskap over hva KIL betyr økonomisk viste at klubben representerte verdier for 36 til 40 millioner for byen. Svaret kommunen fikk av sin egen rapport var så høy at den etterpå aldri er brukt i kommunens senere saksutredninger». (Det siste er hentet fra Bjørn Taalesens kommentar i Mitt Kongsvinger 29. mai). 

Ingen av oss er økonomer, vi er to fyrer som lever av å vekke følelser i folk, vi lever av å forsøke å engasjere de menneskene vi opptrer for, slik KIL har gjort i en hel kvinnealder, og nettopp derfor føles det pinlig, for å parafrasere Høyrepolitiker Halvor Westye Egeberg, at posisjonspolitikerne nå kjører vinglehelikopter når det gjelder å ta innover seg betydningen av fotballaget KIL som merkevare for Kongsvinger by. Denne byen vi begge er stolte over, og som vi selv er med på å markedsføre i klassiske konsertsaler, på rockeklubber, bibliotek og i kulturhus, om enn i langt mer beskjeden målestokk enn fotballsparkerne fra Gjemselund. Å være kommunepolitiker og å forsøke og få budsjettene til å gå rundt er en ekstremsport, vi forstår det, men det føles feil, rett og slett gjennomgående defensivt, på ny og tenke at å skru krana igjen for KIL er en av de beste måtene å rette opp en anstrengt kommuneøkonomi. Det er mange måter å spare seg til fant på, og det å strupe samarbeidet med kommunens visuelle flaggskip må være en av de beste.

En av oss kan nok ved en tidligere anledning, der en svært viktig sak angående KIL skulle opp i kommunestyret (kan det ha vært 2012?), ha kommet i skade for på facebook å kreve at hele KIL-styret skulle stilles for riksrett. Den gang handlet det om hvorvidt man skulle la klubben gå konkurs eller ei, og kanskje hadde KIL fortjent nettopp det da, etter lang tids vanskjøtsel og en fullstendig mangel på å stille tæring etter næring. Husker vi ikke feil ble klubben den gang reddet fordi noen modige politikere stemte for sin egen -og mot partiets overbevisning. I 2024 har Espen Nystuen klart å gjøre KIL til et økonomisk mønsterbruk innen norsk fotball, OG det skyldes neppe bare lav husleie fra Kongsvinger kommune, og per nå er vi også suverene rent sportslig gjennom å lede Obosligaen. Vi sitter derfor med et berettiget håp om at KIL også denne gang går seirende ut av bataljen, selv om det må føles tungt på hjemmebane, blant et mulig flertall av politikere, å bli møtt med så lite entusiasme og begeistring over hva klubben fører med seg av aktivitet, barne- og ungdomsarbeid, samhold og glede innad, og hvilken enestående merkevare den er utad.