Det er ikke mange ting jeg tok vare på etter pappa,
og nå skal huset han bygget rives.
Grustaket vi bodde over
skal bli enda større.
Vann og grus er det eneste som var etterspurt
i bygda der jeg vokste opp.
Alt jeg har beholdt, er ei stripete skjorte
som får meg til å se ut som den yngste broren i The Beach Boys,
og den polske lommekniven
han fikk av broren min en farsdag.
Siste gang jeg gikk gjennom huset vårt
fant jeg brillene hans.
Hipsteraktige fra 60-tallet,
den typen liberale amerikanske advokater
ofte bruker i filmer om borgerrettsbevegelsen.
Faren min var aldri særlig hip,
selv om han står i lusekofte og de brillene
på et bilde sammen med meg
foran statuen av Johan Falkberget på Røros
og fint kunne gått for å være felespilleren i et elektrisk folkrockband.
Pappa var strengt tatt ikke spesielt liberal heller,
selv om han som pinsevenn tøyde strikken langt
og nærmest gjorde det til en kunst å banne uten å banne.
Faren min har fortsatt rekorden i hoppbakken i hjembygda mi.
Nå skal den rives også,
ikke fordi bakken må gi plass til nye grustak,
men fordi ingen gidder å hoppe på ski lenger.
Jeg tar med brillene hjem,
men nøler med å ta dem på meg.
Det er noe merkelig personlig i det,
nesten forbudt,
som å komme over en samling polaroidbilder
i nattbordskuffen til sine foreldre.
Så jeg kvier meg,
for jeg har aldri hatt på meg brillene til noen andre før,
bortsett fra nettopp pappa sine
da jeg var liten
og hadde syn som en rovfugl.
Den gang ga brillene hans meg følelsen
av å ha blitt dyttet ned i det grumsete vannet
jeg holdt på å drukne i da jeg skulle lære å svømme.
Nå lurer jeg på hvorfor han tok vare på
nettopp disse brillene.
Gjennom årene hadde han skuffevis med andre briller,
briller som alle er forsvunnet,
firkantede, stygge fra 70-tallet,
stålinnfattede fra 80-tallet,
og uanselige designerbriller fra de siste årene han levde.
Men disse?
Har de noe med månelandinga å gjøre?
Den gang pappa gikk for å se den på TV hos en nabo,
mens jeg var hjemme med mamma som var sjuk
eller
var dette kanskje brillene pappa hadde på seg
da han giftet bort søstrene mine
og kjøpte sin første nye bil rett før jeg ble født.
De samme brillene han brukte
da vi tok på oss gå-bort-klærne
og reiste opp til taket av byen
for å se på at de bygget TV-masta,
selv om det skulle gå flere år før vi selv fikk fjernsyn.
Var det disse han brukte
da han tok meg med for å se elefantene hos Arnardo,
eller da han senere dro alene for å se Max Manus og broder Aage.
Kanskje var det gjennom disse brillene
han hvert år så tømmeret i Glomma rett etter at isen gikk.
Eller bakkeløpet under Marken
der blodtrimmede biler skulle komme seg fortest mulig
fra det laveste til det høyeste punktet i byen.
Mens jeg holdt hånda hans den gang
burde jeg kanskje forstått
– eller i det minste tenkt
at det var et godt bilde på dette å streve seg gjennom livet.
Men det jeg husker best
er at jeg ble oppfylt av en slik deilig støy
som fikk det til å føles som om ørene skulle løsne fra hodet,
og som jeg ikke skulle høre igjen før The Young Lords
spilte lenger ned i byen mange år seinere.
