«Debatten om EØS-avtalen er i realiteten steindød, men holdes i live med kunstig åndedrett»

Lørdag 15. oktober er det 30 år siden Stortinget ratifiserte EØS-avtalen. Det skjedde med mer enn ¾ flertall. Siden denne dagen i 1992 har vi hatt åtte stortingsvalg. Ved alle disse valgene har EØS-avtalen vært et tema i valgkampen og samtlige valg har gitt det samme resultatet: Massivt flertall til partier som støtter avtalen.

I inneværende stortingsperiode er det stadig tre tredjedel flertall for avtalen. Når Sentio to ganger i året spør for Klassekampen og Nationen, svarer 75 prosent av SV-velgerne og rundt 50 prosent av SP-velgerne at de ville stemt ja til avtalen ved en eventuell folkeavstemning. Debatten om EØS-avtalen er i realiteten steindød. Likevel er det stadig noen som ser seg tjent med å drive kunstig åndedrett på nettopp den debatten.

Evaluering av EØS

Regjeringen har nå satt ned et utvalg som skal evaluere erfaringene med EØS-avtalen og sammenlikne våre erfaringer med denne avtalen med de erfaringer Storbritannia og Sveits har med sine relasjoner til EU. «Storbritannia og Sveits» er landene som skjuler seg bak det politiske kodespråket som er valgt i Hurdalsplattformen, hvor det heter «nærstående land utenfor EU.»

Å undersøke mulige fordeler ved å erstatte EØS-avtalen med fullt EU-medlemskap er ikke en del av dette arbeidet.

Store og økende utfordringer utenfor EØS

Man behøver egentlig ikke å følge intenst med på nyheter fra Storbritannia og Sveits for å forstå hvilke funn det regjeringsoppnevnte utvalget vil gjøre. Begge landene har store og økende utfordringer med sin tilknytning til deres suverent viktigste markedet for deres virksomheter og innbyggere.

En alleuropeisk organisasjon

Kjell Magne Bondevik skrev nylig i en kronikk at det er behov for en ny EU-debatt. Det er i denne sammenheng interessant at akkurat han sier det. Han er jo nærmest å regne som EØS-avtalens gudfar. Det var KrF som til slutt sikret det nødvendige ¾ flertall for EØS-avtalen i 1992, og KrF har nærmest vært selve EØS-partiet senere.

I Bondeviks kronikk kommer han inn på forhold som har forandret seg i Europa de siste 30 årene. Det som er helt sikkert er at beskrivelsen av EU som en «vesteuropeisk rikmannsklubb» som ble fremført med patos av Nei-siden både i 1972 og 1994, har vist seg å være akkurat den misforståelsen som Ja-siden hevdet at det var. EU er i dag en alleuropeisk organisasjon, som åpner for medlemskap for alle demokratiske land i Europa. Ja, EU setter faktisk standarden for liberale demokratier. De som ikke oppfyller standarden, får store utfordringer, se bare hva som skjer med Polen og Ungarn.

I 1994 var miljøpolitikken et tungt argument for mange på Nei-siden. Også her har historien vist at dette var en feilvurdering. Klima- og miljø er i dag ikke bare et soleklart Ja-argument, men har også for lengst mistet enhver logisk gyldighet for Nei-siden. Det samme kan sies om sikkerhetspolitikken, handelspolitikken, forbrukerrettigheter og mange flere saksfelt. Blant annet er det Norges tilknytning til EU som gjør at man kan bruke mobiltelefonen sin i EU på samme måte som man bruker den i Norge.

Da EFTA forhandlet med EU om opprettelsen av EØS-avtalen, besto EU av 12 medlemsland og EFTA bestod av seks. I dag består EU av 27 medlemsland og Norge står igjen med EØS-avtalen sammen med Island og Liechtenstein.

Mer omfattende avtale enn i 1992

EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Den er betydelig mer omfattende nå enn den var da den ble vedtatt av Stortinget i 1992. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1. januar 1994 har vi blitt litt mer integrert i EU for hver dag som har gått. Slik vil det også fortsette. Norge har på denne måten pådratt seg et akkumulert demokratisk underskudd fordi vi står på utsiden når beslutninger fattes. Slik vil det også fortsette inntil vi blir en del av EU.

Det er i dag rundt halvannen million velgere som ikke hadde stemmerett i 1994. Samtidig er det stadig flere som oppdager at i 2022 er den største gjenstående forskjellen mellom EØS-avtale og EU-medlemskap – ganske enkelt vårt eget selvvalgte fravær fra alle beslutningsprosessene i EU. Hva gjør vi da? For å gi den nye generasjonen stemmeberettigede muligheten til å si sin mening, jobber Europabevegelsen for en ny folkeavstemning innen utgangen av neste Stortingsperiode!