Tirsdag dukket det opp nok en ny sykehusplan for Innlandet fylke. Rabalderet over hvor framtidas sykehus skal ligge i Innlandet ser aldri ut til å ha noen ende. "Alle" kjemper forståelig for sitt i lokaliserings-striden. Vi her i sørfylket kan hovmodig følge med på krangelen, og konstatere at vårt sykehusvalg er blitt en lykkelig skilsmisse.
Noe av det det beste og mest vellykkede som har skjedd i denne byen er vår overgang til Romerike og A-Hus. Mange fortjener honnør for at helseministeren godtok ønsket om å legge Kongsvinger under sentralsykehuset.
Det vi ser nå er at Kongsvinger for lengst ville vært redusert til en minimal enhet i skyggen av den intense bykampen som pågår i Hedmark og Oppland. Lillehammer, Gjøvik, Hamar og Elverum mener seg alle berettiget til et vesentlig sykehustilbud. Når så sykehus Innlandet mest av alt vil bygge et gedigent nytt stort sykehus, må noen andre redusere. Det er det ingen som vil, og det fører til en endeløs lokaliseringskrangel mellom de nevnte byene.
Kongsvinger ville ha forsvunnet ut med badevannet for lengst.
I den diskusjonen ville Kongsvinger ha forsvunnet ut med badevannet for lenge siden. I stedet blomstrer en av de viktigste arbeidsplassene denne byen har, og utenfra ser det ut til at samarbeidet med våre nyvalgte partnere på Romerike fungerer utmerket. Det rare med tilhørigheten til Innlandet var en evig kamp om stadig å redusere kostnadene i Kongsvinger. Så fort vi var ute av Innlandets klør forklarte det samme helseforetaket at det hadde tapt millioner ved at Kongsvinger ikke lenger var en del av deres ansvar. Planen nå er visst at Innlandet skal lande sin lokaliseringsstrid i juni i år. De utallige rundene sykehuslokaliseringen har hatt i Innlandet gjør at det slettes ikke er noen garanti for at det skjer, og omkamper blir det garantert.
Derfor er det nok mange av de lokale sykehusansatte som på avstand kan følge krangelen med lettelse. Mange ansatte var utslitt av den tidligere sykehusledelsens stadige krav om nedbemanning og besparelser. Nå handler det om å bygge opp relasjonene og samarbeidet mot Lørenskog og utviklingen der. Det vil kunne tilsi vekst og satsing på vårt sykehus. Det vil igjen kunne føre til at byen både beholder sitt sykehusmiljø og behovet for tilflytting av kyndig personell. Et trygt miljø og sikkerhet for framtida til sykehuset vil bidra til det.
Slik Kongsvinger ble behandlet av våre tidligere drivere lokket ingen til å velge dette sykehuset som en framtidig og god arbeidsplass. Men også for sykehusets framtid er det vesentlig at våre politikere legger til rette for at yngre sykehus ekspertise vil flytte hit. Da må det noen forutsetninger til.
En vesentlig forutsetning er at vi kan tilby nye innbyggere et sted å bo. Tirsdagens kontordag i Nordbohus viste i klartekst at Kongsvinger er bakpå i sin boligplanlegging. Når 12 tomtekjøpere signerte en reservasjon for husbygging på 12 minutter i det nye feltet Solbakken burde det ringe en politikerbjelle.
Det er selvsagt fint at kommuneadministrasjonen brått fant 9 mulige tomter på Roverud, men det endrer ikke mye. Innflyttere som drømmer om å bygge ny bolig ser etter sentrumsnære tomter nær skole og arbeid. Da må det legges til rette for det.
