Kunsten trøster, provoserer og gjør oss klokere

Det er midten av 2000-tallet. Jeg sitter fremst i salen og hører Erik Bye synge. Jeg fikk billetten av en kamerat og var uten forventning. Jeg gråt fra start til slutt.

Det er mai 2018. Det er fredagskveld og jeg spurter over Stangebrua. Første kveld ute etter at minstemann kom til verden. Sent ute som vanlig lander jeg lykkelig i en stol på Hamar Teater før konsertstart. På scenen står Gurls. Jeg kjenner felles entusiasme og glede i hele salen, men bare jeg kan innerst inne vite hvordan opplevelsen er for meg.

For min opplevelse av kunst er ikke som din. Effekten av kunst er derfor vanskelig å måle. Den er individuell og du er på en måte alene om din opplevelse. Likevel kjennes fellesskap i å få være sammen i møte med opplevelsen.

Det er mars 2020. Kunstnere verden over avlyser alle planer og mange er bekymret for om de vil kunne leve av det de brenner for i tiden som kommer. Sorgen over å ikke få fortelle det de har å fortelle, ikke kunne formidle den nye låten de nettopp er ferdig med overskygger for mange likevel bekymringen. Å ikke kunne berøre slik de pleier. Hvordan hadde tiden hjemme vært uten lyd i platespilleren, tekst i bøkene, farger i maleriene eller serier og filmer på tv?

Vi omgir oss med kunstneres verk hver dag, og ved å benytte oss av dette skaper vi mer kunst. Markedet alene gir likevel ikke grunnlag for en variert flora av kulturuttrykk. Derfor støtter offentlig sektor opp under en mangfoldig kultursektor. Slik dagene nå er holder ordningene noen flytende. Men langt i fra alle.

Kultur får først sin plass gjennom vår bevissthet ved at vi tar den på alvor. Viktigere enn noen gang er derfor samfunnsviet. Vi må forstå ulike kulturuttrykks samfunnsbetydning, hvordan kulturen binder oss sammen, hvordan den utfordrer oss og utvikler oss som mennesker. Kunsten gir oss nye perspektiver for å forstå, den trøster, den provoserer og den gjør oss klokere. Kunstneren kan si det som ikke blir sagt uten å si det. Det kan virke tiltalende å bli hjemme med kunsten vi allerede omgir oss med.

Jeg håper hungeren etter å oppleve ny kunst er der. Slik at vi gjennom nettopp opplevelser kan utfordres på nytt. At vi kan tørre å tråkke ut i det ukjente og tørre å møte noe vi ikke helt vet hva er. For om vi ikke skulle like det kan opplevelsen likevel gi oss noe. På det viset kan vi alle bidra til variert kunst og kultur i årene som kommer. For mest av alt er det kanskje vårt felles ansvar å sørge for at kulturlivet som møteplass og samfunnsstemme er her nå og i framtiden.

For meg, for oss og for samfunnets vel. Mitt nyttårsønske er at vi ses på konserter, forestillinger, teater og utstillinger i året som kommer. Og det tror jeg på! Repeterer det velbrukte svaret Churchill gav på forslaget om å kutte i kulturen under 2. verdenskrig: ”Hvis vi kutter i kulturen, hva har vi da å kjempe for?”

Takk for nå, 2021. Det ble kanskje ikke helt som vi hadde tenkt dette året heller og som alltid er året som kommer et usikkert prosjekt. Jeg velger likevel å ha troen på at det er mye bra i vente.

Godt nytt år!