Kommentar

Mitt koronaår

Koronaåret har vært verdens lengste år. Det har på mange områder vært det kjedeligste året i mitt liv. Selv året som flysoldat i mørketiden i Nord-Norge, med luselønn og tørre brødskiver og annen mat som knapt var spisende, var morsommere og mer givende. Men egentlig skal jeg ikke klage så mye på maten jeg fikk servert på Bardufoss Flystasjon i 1994, når jeg tenker meg om. For jeg har – i likhet med resten av verden – forstått at en enkelt kinesers sære matvane kan få helt andre konsekvenser enn hva det gjorde for meg under førstegangstjenesten. Flaggermus sto nemlig ikke på menyen i Bardufoss, selv om en noen ganger hadde grunn til å mistenke kokken for det.

Jeg har ingen grunn til å jamre så fælt over det siste året, til tross for at koronahelvete begynner å gå på tålmodigheten løs, og savnet etter å reise på fotballturer til England gnager noe fryktelig.

Da jeg på nyåret i fjor så smått begynte å få høre om et ukjent virus som hadde sitt utspring fra matmarkedet i Wuhan, trodde jeg i min naivitet at det bare var tendenser til hysteri. Jeg var ikke det minste redd for at min første tur til Kina i april skulle stå i fare. Viruset var jo ikke farligere enn et hvilket som helst annet forkjølelsesvirus, trodde jeg. Tur til Kina ble det ikke, for å si det sånn…

For jeg har – i likhet med resten av verden – forstått at en enkelt kinesers sære matvane kan få helt andre konsekvenser enn hva det gjorde for meg under førstegangstjenesten.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke tok pandemien på fullt alvor før Erna og Bent (ja, vi er på fornavn med dem nå) «stengte» Norge, og jeg var blitt godt kjent med Espen Nakstad gjennom TV-ruta. Da var det umulig ikke å ta alvoret innover seg. En måned som delvis permittert, er vel det mest smertelige jeg har vært gjennom det siste året når det gjelder korona. Da skjønner alle at jeg har vært heldig.

Og så er det noe som heter at når en dør lukkes, så åpnes en ny. For meg har det vært mange nye dører som har åpnet seg, blant annet døra til min guttedrøm, en egen fotballpub og storskjerm i kjelleren. Om ikke jeg kunne dra til England for å se fotball, så fikk engelsk fotball komme til meg.

Spesielt april og mai i fjor var kjedelige og skapte mye usikkerhet. Denne kjedelige perioden bidro til at en tenkte og grublet mer enn normalt, noe som til slutt endte med at du nå sitter og leser dette. Min gode venn og kollega Baard Nordvang og jeg hadde lenge pratet løst om at Kongsvinger hadde hatt godt av økt mediemangfold. Dette fikk vi enda bedre tid til å diskutere i de «mørkeste» månedene, og ideen om Mitt Kongsvinger ble unnfanget for alvor. Sånn sett vil 23. oktober alltid stå som en merkedag i mitt liv. Da lanserte vi Kongsvingers nye lokalavis. Det har vært mye jobb, men først og fremst mye moro. Og de hyggelige bekreftelsene har vi fått i form av gode abonnement- og annonsetall. Dette styrker oss i troen på at lokale nyheter og reportasjer er etterlengtet. Samtidig vil jeg berømme mine tidligere kollegaer i Glåmdalen for måten de har plukket opp hansken på. De lager en bedre avis enn hva de gjorde før de fikk konkurranse. Og jeg tror Mitt Kongsvinger og Glåmdalen fint vil leve godt side om side – til det beste for dere lesere. Så noe godt har det da tross alt kommet ut av dette viruset.

Jeg har mange ganger hørt at nå snart, så er vi der. Bare hold ut litt til. Det har blitt litt ulv, ulv over det. Men nå begynner jeg jammen å tro på det igjen - at vi snart er der. Selv jeg står snart for tur til å få vaksine. Og selvsagt skal jeg takke ja til det. Jeg som egentlig er livredd for sprøytestikk, ser frem til den dagen koronavaksinen skal sprøytes inn i armen min. Da skal jeg ydmykt tenke på alle helsearbeidere, renholdere og andre frontkjempere i kampen mot korona, og konkludere med at vi vinner til slutt!

Powered by Labrador CMS