Kommentar

Mitt koronaår

Jeg husker begynnelsen på det som skulle bli mitt koronaår veldig godt. Det slutter, men begynner ikke på Kongsvinger i det hele tatt.

Av alle steder satt jeg i leiligheten jeg den gang bodde i oppe i Narvik. Der hadde jeg bodd om lag seks uker. Fortsatt ny i byen i ny avis, over 100 mil hjemmefra. Seks måneder i Narvik skulle bli bra.

11. mars var egentlig en ganske så fin dag også, slik jeg husker den. Jeg hadde faktisk besøk av en kamerat som skulle til å dimme fra militæret på Evenes. Ingen av oss ante noe om hva som skulle skje bare i timene og dagene som fulgte. Om jeg husker riktig var det på kvelden 11. mars vi ble oppfordret av redaktøren å ha hjemmekontor, i påvente av hva regjeringen ville si dagen etter.

Det var nok først etter pressekonferansen til regjeringen dagen derpå at alvoret nådde de fleste av oss. Helt frem til den tid var jeg fortsatt innstilt på å leve som normalt. En rar tanke sett i ettertid, men hvor mange pandemier har du levd gjennom før?

Jeg husker to måneder med lockdown kun som en lang og seig etappe i livet, hvor det fantes tre dager av uka: I går, i dag, og i morgen.

I ettertid er det vel bare en ekstra påminnelse om hvor tilpasningsdyktig mennesket er, kanskje spesielt i krisetider. Det er et slags liv i en annen tid vi snakker om før pandemien; den tiden alt var mulig.

13. mars skulle jeg faktisk til Tyskland med gutta, og se på Erling Braut Haaland spille derby hjemme mot Schalke. Den kampen ble lukket for publikum før den tid, men for flybillettene vi fortsatt hadde, ville vi ombooke til München. Det var fortsatt en grønn sone, om jeg husker riktig. Det droppet vi også 12. mars.

Takk for den, Covid-19, men om regjeringen ikke hadde kommet oss i forkjøpet, er det godt mulig at jeg og resten av gjengen ville blitt koronafaste sør i Tyskland.

Tiden som fulgte til et godt stykke ut i mai, har jeg i stor grad fortrengt. Minnene fra den tiden begrenser seg som regel til det jeg stoppet opp og tok bilde av, som nå ligger i kamerarullen.

Du skaper ikke så mange nye minner oppe i hodet når du stort sett sitter innendørs og jobber eller sitter i tv-stolen, over 100 mil hjemmefra i en by som nå er helt tom, fortsatt ganske uviten om hvor lenge dette skal holde på. Jeg husker to måneder med lockdown kun som en lang og seig etappe i livet, hvor det fantes tre dager av uka: I går, i dag, og i morgen.

Mitt koronaår har som mange andre sitt vært langt, og hvis jeg ikke passer på, blir også denne teksten veldig lang. Det må uansett også inn i regningen at seks måneder i Narvik også hadde mye fint med seg. Det er utrolig hvor godt kjent du kan bli med en by når du legger ut på tretimersturer til fots, og i en stille tid kan det etter hvert bli ganske mange av dem.

Det må også inn i regningen at jeg fikk mye besøk sørfra etter lockdown, og at hverdagslivet i lokalavisa, byen og Nord-Norge er noe jeg ikke ville vært foruten. Et koronaår er også til for å oppleve og ta nye steg i livet.

Jeg har i hvert fall ikke trukket meg tilbake i løpet av et koronaår. Etter jeg kom hjem har jeg kjøpt et rekkehus, blitt fast ansatt i hjembyen min og kjøpt en bil. Det ene følger ofte etter det andre for ganske mange av oss. Også i et koronaår er det mulig. Det er fortsatt mye som er mulig, men for å oppsummere det som ikke er mulig, så skulle jeg gjerne hatt den innflytningsfesten jeg har lovet å ha snart.

Powered by Labrador CMS