Forbrytelser lønner seg sjelden. Men når noen skal bryte loven kan det for forbryteren være gunstig at det skjer i vårt distrikt. Snart kan det reklameres for garantert strafferabatt her. Gang på gang må domstolen redusere straffeutmålingen med henvisning til at saken er blitt for gammel.
Gamle blir derimot ikke påtalejuristene som skiftes ut i motsatt tempo av saksgangen. Det går på rettsikkerheten løs. Fokus på påtalejuristene, saksgang og påtalemyndighetenes arbeidsmengde dukker opp jevnlig og har gjort det lenge. Sist ute er tillitsvalgt for Politijuristene i Innlandet, Julie Dalsveen, som til Mitt Kongsvinger gir et skremmende bilde av forholdene.
På de to siste årene har halvparten av politidistriktets påtalejurister sluttet. Dalsveen forteller at Innlandet bare de tre-fire siste årene har mistet 160 år med påtaleerfaring av jurister som har fått nok av arbeidspress og lav lønn.
Lønn er viktig for alle. For påtalejuristene er lønna omtrent den samme som for juristkolleger ellers i stat og fylkeskommune. De oppdager fort at tidligere kolleger sittende på motsatt side i rettsalen dobler inntekten når de hopper over og blir privatpraktiserende. Det de ikke snakker så mye om er at det grønne gresset på andre siden av gjerdet også har en pris. Som offentlig ansatte har også påtalejuristene en særdeles trygg arbeidsplass med sikker inntekt. Mens mange private jurister har måttet gå til korona-permitteringer, har ingen snakket om noen offentlig usikkerhet. Det har handlet mest om hjemmekontor og å finne smidige løsninger. Privatpraktiserende jurister som skal leve av strafferett alene, vil måtte jobbe minst like mye som påtalejuristene og fortsatt ha en mer usikker jobb.
Derfor er det ikke sikkert at lønn alene er proppen i et rettssystem som angår oss alle og som skriker etter nytenking og forbedring. Det er opplagt at det finnes et kapasitetsproblem, og at dette handler om vilje til å bruke ressurser i forhold til behov. Det er både et prioriteringsspørsmål internt, og et politisk samfunnsansvar. Det må også kunne stilles spørsmål om de som sliter og slutter jobber i et effektivt system og om ressursene faktisk brukes på rett måte.
Selv vi på utsiden forstår at store kriminalsaker vil være krevende og tar store ressurser. Derimot er det langt vanskeligere å forstå hvorfor helt enkle og "opplagte" saker skal måtte ta så lang tid å få igjennom systemet. Selvsagt skal enhver sak få en rettferdig behandling, men inntrykket utenfra er at svært mange saker burde tilsi en enklere og langt raskere vei igjennom systemet. Det bør være i alles interesse.
Det er ikke sikkert lønn alene er løsningen
Bortsett kanskje for enkelte kriminelle som noen ganger er de eneste som "tjener" på et system som halter. Senest denne uka kunne vi lese om en lokal volds- promilledom der straffen ble halvert som følge av domstolens påpeking av unødig lang saksbehandlingstid. Dessverre er det eksempler på dette nesten ukentlig herover. For en tiltalt vil også denne sendrektigheten tross alt være en ekstrastraff og livet satt på vent for å kunne komme seg videre. For mange fornærmede vil ventetiden oppleves som ekstra belastende.
For samfunnet er dette uansett uheldig og handler til slutt om den rettsikkerheten vi skal ha. Ingen er tjent med en påtalemakt der vesentlige juristerfaring stadig forsvinner. Heller ikke advokatene på motsatt side av rettsalen er tjent med det.
Så når forbryteren med sin strafferabatt blir den eneste "vinneren", er det kanskje på tide å gjøre noe med det?
