Grensependling bør være enkelt – skattereglene gjør det motsatte

Det er på tide å skrote grensegjengeravtalen. Hovedregelen bør være at skatt på arbeid betales i landet der arbeidet utføres. Det er både mer forutsigbart og mer rettferdig.

Du oppdager en fristende og relevant jobbmulighet på den andre siden av grensen. Det burde være en enkel og trygg beslutning: Jeg søker!

Men det stor risiko forbundet med å flytte arbeidshverdagen over grensen hvis man bor i en grensekommune og vil jobbe i en annen grensekommune. Da slår grensegjengeravtalen inn. Du kan i praksis ende opp som din egen skatteoppkrever, med usikkerhet, administrative byrder og fare for restskatt som en helt reell konsekvens.

Hovedregelen for grensependling er ellers enkel: Du skattlegges i landet der arbeidet faktisk utføres. Grensegjengeravtalen gjør nemlig et unntak: I praksis må arbeidstakeren anslå sin framtidige inntekt, melde dette inn til Skatteetaten og selv betale inn skatten.

For mennesker med uregelmessige inntekter, skift, overtid eller deltidskombinasjoner skaper dette usikkerhet og høy risiko for restskatt. Dette er ikke noen bagatell: Det påvirker hverdagsøkonomi, familieplanlegging og tryggheten i arbeidslivet. Systemet oppleves som uoversiktlig, urettferdig og unødvendig komplisert for dem det gjelder.

Det stopper heller ikke ved den enkelte arbeidstaker. Regelverket gir også arbeidsgivere mer byråkrati og mer usikkerhet. Norske arbeidsgivere som rekrutterer arbeidskraft fra svenske grensekommuner må forholde seg til ulike skatteregler, avhengig av hvor arbeidstakeren bor.

Et konkret eksempel: To svenske ansatte ved en fabrikk i Eidskog i Innlandet får ulike skatteregninger. Den ene, som bor i Torsby kommune, må årlig betale rundt 5000 kroner fordi hen bor i en grensekommune, mens kollegaen som bor i Sunne (ikke grensekommune) slipper.

I en tid der mange bransjer roper etter kompetanse, er dette det siste vi trenger: Systemer som gjør det mindre attraktivt å hente arbeidskraft fra et naboland vi ellers samarbeider tett med. I mange kommuner er det stor mangel på sykepleiere og annet helsefaglig personell, jobber som kunne vært enklere å fylle opp uten urimelige grensegjengerregler.

Konsekvensene er med andre ord svært synlige i arbeidsmarkedet: Folk nøler med å ta jobb over grensen. Bedrifter får ikke tak i riktig kompetanse, selv om den kanskje finnes. Noen velger å pendle lenger avstander for å slippe å havne i grensegjengerregimet. Det gir negative konsekvenser for familieliv og miljø, og helt uten annen samfunnsgevinst.

Vi er ikke alene om å peke på dette. Statsforvalteren i Innlandet har sendt brev i samme sak til den norske regjeringen. På svensk side har Länsstyrelserna i Västra Götaland, Värmland og Dalarna nylig sendt en formell anmodning til den svenske regjeringen med de samme hovedpoengene: Grensegjengeravtalen fungerer som en grensehindring som vanskeliggjør pendling og bør avvikles for å sikre likebehandling.

Vi har bedt det norske finansdepartementet om to konkrete grep:

1) Avskaffe grensegjengeravtalen. La hovedregelen gjelde for alle: Skatt på arbeid betales i landet der arbeidet utføres. Det vil gi et mer forutsigbart og rettferdig system, og fjerne et unntak som i dag skaper mer usikkerhet enn nytte.

2) Revidere den nordiske skatteavtalen i sin helhet. Også andre deler av avtalen, blant annet beskatning av sosiale ytelser, har vist seg å skape problemer og uforutsette konsekvenser etter regelendringer helt tilbake i 2009. Når en del av avtaleverket skaper så store praktiske utslag, er det et tydelig signal om at helheten må gjennomgås.

Dette handler ikke om «spesialhensyn» til en liten gruppe. Det handler om mobilitet, verdiskaping, rekruttering og tillit til at systemene rundt oss er til å leve med. Å fjerne slike hindringer er blant de mest treffsikre tiltakene myndighetene kan gjøre for å styrke arbeidsmarkedet, veksten og samarbeidet mellom Norge og Sverige.