«Demenslandsby i Kongsvinger – verdig demensomsorg også i distriktene!»

Demens er den neste store folkesykdommen og en av de aller største utfordringene vår lokale eldreomsorg vil stå overfor i fremtiden. Det er en unådig sykdom som selv med et vanlig sykehjemstilbud kan ende opp med å frarøve eldre muligheten til å leve et fritt og meningsfullt liv. I siste ekstraordinære kommunestyremøte vedtok Kongsvingers politikere heldigvis å gå videre med å bygge om Holttunet, som også vil komme demenspasienter til gode. Holttunet er bare en liten brikke i fremtidens demensomsorg, hvor går så veien videre? Kongsvinger bør i nær fremtid bli et sentrum for regional fremtidsrettet demens-omsorg. Dette mener jeg kan ivaretas på best mulig måte ved at man bygger en demenslandsby her i Kongsvinger, helst i nært samarbeid med våre nabokommuner.

En demenslandsby er et lukket lite samfunn hvor beboerne kan leve så likt som mulig det livet de hadde før de fikk demens. Beboerne vil i en demenslandsby bo i leiligheter eller små bokollektiv og ha jevnlig adgang til egen butikk, restaurant, bar, frisør, hage med vandreruter og fellesarealer med mer. Så langt er det bygd slike demenslandsbyer blant annet i Oslo, Bærum og Kristiansand.

Ifølge Nasjonalt senter for aldring og helse har absolutt alle kommunene i Glåmdals-regionen et høyere demens-gjennomsnitt i sin befolkning enn Norge nasjonalt. I alt lider 2,76% av Glåmdalsregionens befolkning av demens, dette er ca. 1.382 personer. Nasjonalt er prosentandelen på 1,88% av befolkningen. Kongsvinger har flest demente, totalt 433 personer. Vår nordlige nabo Grue, har høyest prosentandel med 3,36% av befolkningen som lider av demens.

Det urovekkende er nasjonalt senter for aldring og helse sin prognose for hvor mange demente vi kommer til å få i fremtiden. I 2050 vil Glåmdals-regionene ikke ha 1.382 demente, men ca. 2.774. Bare i Kongsvinger vil antall demente kunne stige med så mye som 98% de neste 27 årene. Langt fra alle vil trenge sykehjemsplass umiddelbart. Mange vil kunne bo hjemme lenge, men mange vil også trenge veldig mye hjelp uavhengig av bosituasjon.

Tilbudene en demenslandsby skaper er også med på å trekke til seg folk utenfra, noe som igjen gjør det hele mer sosialt og hyggelig. Man må jo ta utgangspunkt i at en demenslandsby ville blitt et naturlig samlingspunkt også for dagavlastning og for det lokale demenskorets øvinger. Nederland har også gode erfaringer med å bygge studenthybler og demenslandsbyer sammen, det er en tanke man kan ta med seg videre når Høgskolesenteret på Kongsvinger forhåpentligvis blir enda mer utvidet i fremtiden. Det å ta i bruk mer moderne velferdsteknologi som stadig utvikles og forbedres vil også være til stor glede for beboere og til stor hjelp for personalet. Dette kan være alt fra roboter som utfører enkle oppgaver til sporingssystemer som forteller beboerne hvor de er og kan guide dem tilbake til rommet sitt.

Det er urealistisk å bygge en egen demenslandsby i hver eneste grend gjennom hele Kongsvinger-regionen, men det går an å bygge en demenslandsby i alle Norges regionsentrum. En ekstra halvtime i bil for besøkende pårørende fra grendene er en liten pris å betale for en betydelig økt livskvalitet hos de menneskene som sliter med en så alvorlig

sykdom som demens. Med eldrebølgen skyllende over oss mener jeg at vi må få sykehjemmene til å gå fra være en institusjon til å bli mer som et hjem.

Høyre nasjonalt vedtok allerede i 2015 å satse på å bygge flere demenslandsbyer. Det å få på plass et slikt tilbud koster ikke bare penger, det tar tid. Eldrebølgen og økningen i antall personer med demens er en utfordring vi allerede er inne i. Derfor må vi begynne å planlegge for fremtidens demensutfordringer i Kongsvinger nå! Kunnskapen har vi allerede lokalt. Det var et forskningsprosjekt fra Høgskolen i Innlandet som la mye av grunnlaget for Norges aller første demenslandsby i Bærum i 2020.

Jeg håper den kommende lokalvalgkampen vil være en valgkamp med fokus på våre eldre. Kongsvinger Høyre vil derfor gå til valg på å arbeide for å bygge en demenslandsby i Kongsvinger. Får man demens i dag og ikke bor i «riktig kommune» risikerer man å bli låst inn på en lukket avdeling. Der kan det bli ganske ensformig og mye inneliv kanskje uten adgang til så mye som en hageflekk. Min farmor levde slik de ti siste årene hun levde. Hun hadde det etter forholdene bra, men tenk hvor mye bedre hun og andre demente kunne hatt det i en demenslandsby.

Det kan ikke være slik at Oslo og Bærums demente skal ha et bedre tilbud enn demente i vårt distrikt.

Demenslandsbyer gir de demente friheten tilbake - friheten de fortjener og har krav på!